Du er her

Utsatte grupper

Barn er grunnleggende avhengige av sine omsorgsgivere og er derfor spesielt sårbare. Trygge voksne som ivaretar barnet er viktig. Barn og unges reaksjoner og behov påvirkes av alders- og utviklingsnivå, familie- og omsorgssituasjon, tidligere tap i familien, samt egne ressurser som evner og sosiale ferdigheter. I likhet med voksne har barn en betydelig evne til en spontan tilhelingsprosess. Barn som har blitt svært oppskaket og skremt kan streve med sterke reaksjoner i etterkant.

Reaksjoner hos barn og ungdom

  • læringsproblem
  • nedsatt oppmerksomhet og konsentrasjon
  • frykt for å være borte fra foreldre og familiemedlemmer
  • klamre seg til foreldre, søsken eller andre nære omsorgspersoner
  • sosial tilbaketrekking
  • vedvarende fokus på hendelsen, gjennom fortellinger eller gjentagelser i lekesituasjoner
  • følsom for påminnelser om hendelsen
  • redsel for nye kriser
  • frykt for egen sikkerhet og sikkerhet for andre
  • sinneutbrudd
  • aggresjon
  • fysiske plager som hodepine og vondt i magen
  • forandret søvnmønster
  • endret appetitt
  • økt aktivitetsnivå og rastløshet
  • mindre interesse for daglige aktiviteter, inkludert lek
  • tilbakesteg i utviklingsnivå for eksempel barnslig lek eller språk, suge tommel, tisse i sengen
 

Forhold som kan påvirke hvordan barn og unge reagerer

  • Alder

    Ofte beskriver man hva barn behersker og ikke behersker ut fra barnets alder.

    • Førskolebarn er opptatt av de konkrete sidene ved hverdagen. Reaksjoner kan komme i situasjoner som innebærer endring i faste rutiner. De veksler fort mellom følelser av savn og sorg og lek og ”normalitet”.
    • Barn 7 – 12 år Den økte evnen til å forstå omfanget av hendelsen, vil gjøre dem mer utsatt for angst, bekymringer og skyldfølelse. De kan lett forstrekke seg og forsøke å usynliggjøre seg selv. De fleste er svært sensitive overfor reaksjoner hos voksne og opptatt av å ikke gjøre deres situasjon vanskeligere.
    • Ungdom 13 – 18 år

    - Det er et stort utviklingsspenn i denne aldersgruppen. Kombinasjonen av en voksen måte å tenke på og ukontrollerbare følelser kan gjøre potensielt traumatiserende hendelser vanskelig å takle.

    - Aldersgruppen 15 - 18 år er de som i minst mulig grad oppsøker eller ønsker å ta imot hjelp etter kriser og katastrofer. De kan bli gående alene med reaksjonene sine og kan få tanker om at de er unormale.

  • Kjønnsforskjeller

    Gutter og jenter kan reagere forskjellig. Les mer på www.kriser.no/barnunge/

    Situasjon Barn og ungdom som har vært i samme situasjon kan oppleve det som har skjedd ulikt. Reaksjonene vil variere og være avhengig av:

    • nærhet til hendelsen, for eksempel være den som finner en skadet eller død, ha sett foreldre, søsken eller andre dø, opplevelsen av at en selv eller andre har vært i livsfare eller andre alvorlige forhold.
    • familieforhold, for eksempel kommunikasjonsklima innad i familien, foreldrenes reaksjoner, om foreldrene bor sammen eller ikke.
    • omgivelsene, for eksempel hvordan har nettverket rundt barnet eller ungdommen reagert, reaksjoner i lokalsamfunnet, medieoppslag.
  • Relasjon

    Den relasjonen barnet eller ungdommen har hatt til avdøde kan påvirke reaksjonene. Har relasjonen til avdøde vært konfliktfylt, bør en være spesielt oppmerksom. Nærhet til avdøde er også viktig. Det er forskjell på de nærmeste og mer perifere venner og bekjente.

    Psykososiale kriseteam bør være oppmerksom på at venner og vennenettverk er viktige relasjoner for ungdom. Ungdom påvirkes ofte av sine venners reaksjoner.

Flyktninger og asylsøkere rammes av kriser, ulykker og katastrofer som skjer i Norge og av krig, overgrep og katastrofer i hjemlandet. Tidligere erfaringer kan påvirke deres reaksjoner på nye potensielt traumatiserende hendelser. I tillegg vil livssituasjon og uvisse framtidsutsikter kunne påvirke reaksjonene. For å kunne kartlegge og forstå reaksjonene, er det viktig å kjenne til tidligere erfaringer, aktuell livssituasjon og framtidsutsikter.

Hva er en flyktning?

Ifølge FNs flyktningkonvensjon fra 1951 defineres en flyktning som en person som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse.

Ofte brukes betegnelsen ”flyktning” om en person som har blitt innvilget oppholdstillatelse i Norge. En blir da bosatt i en kommune og har tilnærmet de samme rettighetene som andre innbyggere i Norge.

Hva er en asylsøker?

I følge FNs Flyktningkonvensjon er svært mange asylsøkere også flyktninger, men de er i en vanskeligere og mer ustabil livssituasjon enn flyktninger som har blitt innvilget oppholdstillatelse. En asylsøker er en person som har kommet til Norge og søkt om beskyttelse. Asylsøkeren har ennå ikke fått svar på sin søknad og vet dermed ikke om hun/han får oppholdstillatelse i Norge eller må returnere.

En asylsøker har som regel midlertidig oppholdstillatelse i Norge så lenge asylsøknaden behandles. Asylsøkere har samme rett til helsehjelp som den øvrige befolkningen.

  • Hva er din oppholdsstatus?

    Asylsøkere lever i en usikker livssituasjon. De fleste er redde for å få avslag på asylsøknaden, og da returnere til hjemlandet eller flykte videre til andre land. Kapasiteten til å håndtere nye traumatiske hendelser eller brå død er derfor som regel redusert. Reaksjonene kan derfor bli sterkere og mer overveldende enn for personer som ellers lever trygge liv med forutsigbare framtidsperspektiver.

    Flyktninger lever i tvungen eksil. Dette innebærer at de ikke først og fremst har kommet til Norge fordi de ønsket å leve akkurat her. De har kommet fordi de ikke lenger våger å bli i hjemlandet. Det innebærer også at mange ikke kan reise tilbake til hjemlandet selv om de hadde ønsket det. Selv om de fleste flyktninger er svært glade for å få beskyttelse, innebærer flukten betydelige tap. Også dette kan gjøre dem mer sårbare hvis de opplever nye traumer eller brå dødsfall.

  • Hvordan er din livssituasjon?

    Kartlegging av ressurser både i Norge og hjemlandet er vel så viktig som kartlegging av problemer. Noen sentrale tema kan være:

    Hvor er familien din? I Norge? I hjemlandet? På flukt? Vet ikke? Død?

    Hvordan er situasjonen i hjemlandet? Krig? Fred? Fattigdom? Forfølgelse?

    Hvordan er livet ditt i Norge? Venner? Nettverk? Jobb? Skole? Fritidsaktiviteter? Språk? Tro/religion?

  • Hvor skjedde krisen eller dødsfallet?

    I Norge? I hjemlandet? På flukt?

    Mange flyktninger har forlatt familie og venner for å komme i sikkerhet. Gjennom ulike kanaler kan de få vite om fortsatte krigshandlinger i hjemlandet, forfølgelse av, drap på og dødsfall blant familie og venner. Sannsynligheten for at de rammes av kriser og brå død som skjer andre steder enn i Norge er stor. Når avstandene er store kan opplevelsen av uvirkelighet, maktesløshet og fortvilelse bli sterkere.

  • Når skjedde krisen eller dødsfallet?

    Muligheten for å ha kontakt med og få vite hvordan det går med familie og venner, som er blitt igjen i hjemlandet eller befinner seg på flukt, varierer sterkt. Ikke alle har mulighet til regelmessig kontakt. Noen vet ikke hvor deres kjære er eller om de fortsatt er i live. Andre har sporadisk kontakt. Dette betyr at noen flyktninger kan få vite om død og alvorlige hendelser lenge etter at de har skjedd.

    Andre ganger kan flyktningen ha fått vite om alvorlige hendelser eller dødsfall når det skjedde, men ikke hatt kapasitet til å reagere på det før de har kommet i sikkerhet. Dette kan ofte skyldes at de har vært utsatt for så mange kriser eller dødsfall på en gang, at de ikke har klart å forholde seg til det. De har fokusert på å flykte. Selv om reaksjonene blir forsinket, kan de bli vel så sterke.

  • Hvordan skjedde krisen eller dødsfallet og hvilken meningssammenheng setter du det inn i?

    Det er ikke uvanlig at flyktningers familie og venner blir forfulgt på grunn av flyktningens politiske aktivitet. Forfølgerne vil kunne ramme flyktningen gjennom å skade noen hun eller han er glad i. Familiemedlemmer og venner kan få vanskelige livsbetingelser, fengsles, bli torturert og drept. I slike sammenhenger rammes flyktningen spesielt sterkt. Skyldfølelsen kan bli stor og mange kan overveldes av maktesløshet og sinne.

    Felles kamp for sentrale rettigheter kan virke styrkende for en folkegruppe. I en slik sammenheng kan det å lide eller ofre livet sees som en nødvendig og heltemodig innsats for at andre skal få det bedre. Det settes inn i en meningskontekst som kan være enklere å leve med. Den enkeltes lidelse og død blir sett i en større sammenheng, for eksempel for grunnleggende menneskerettigheter. Reaksjonene kan bli sterkere dersom dødsfallet eller krisen oppleves å skje i en meningsløs sammenheng eller som resultat av en indre konflikt i en folkegruppe som skulle kjempet sammen.

  • Hvordan fikk du vite om krisen eller dødsfallet?

    Siden mulighetene for kontakt med de der hjemme kan variere, følger mange med på nyheter fra hjemlandet. Hensikten kan være å få vite hvordan det går med deres kjære. I slike sammenhenger kan flyktninger plutselig oppleve å bli vitne til overgrep mot og drap på noen de kjenner og er glad i. Sjokket og reaksjonene kan da bli svært sterke.

  • Hvilke konsekvenser får krisen eller dødsfallet?

    De fleste flyktninger kommer fra samfunn uten et godt sosioøkonomisk sikkerhetsnett. Hvis en familieforsørger blir bortført, fengslet eller dør, kan dette fjerne livsgrunnlaget for resten av familien. Dersom landsbyen legges i ruiner har ikke familien lenger noe å leve av. Flyktningen kan da bli svært bekymret for de der hjemme uten å kunne gjøre så mye med det.

  • Hvilke muligheter har du for kontakt med familie og venner etter krisen eller dødsfallet?

    Etter dødsfall og dramatiske hendelser ønsker mange å være sammen med sine kjære. Etter tsunamien i 2004 ønsket mange tamiler å reise på kortere opphold til Sri Lanka for å møte og hjelpe sine gjenlevende. Siden situasjonen i hjemlandet mange ganger er farlig, kan mange flyktninger ikke reise hjem i slike situasjoner. Mange flyktninger har heller ikke mulighet til å ha kontakt med familie og venner på andre måter. Naturlige bearbeidings- og sorgprosesser kan da lettere stoppe opp.

    Dette understrekes i den tidligere veilederen for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer (IS-1810):

    Skyldfølelse både i tilknytning til fraværet fra selve katastrofeområdet/konflikten, vanskeligheter med å nå familiemedlemmer, samt en opplevelse av at man skulle ha gjort mer for sine vil være å forvente. Mange kan streve med at de selv befinner seg i trygge og relativt forutsigbare omgivelser, mens familien sliter med overlevelse.

  • Har du mulighet til å besøke en grav eller minnesmerke over den døde?

    Når noen nære dør i hjemlandet, opplever mange flyktninger avstandene som uendelig store. Følelsesmessing kan det være vanskelig å forstå hva som har skjedd og en kan kjenne seg veldig alene med sorgen og reaksjonene. Sorgprosessen kan stoppe opp eller bli mer kompleks.

    Mange flyktninger har ikke en grav å gå til fordi de ikke har mulighet til å besøke graven, eller fordi det ikke finnes noen grav. For flyktninger kan det være farlig eller umulig å reise til hjemlandet for å delta i felles sorg, begravelsesseremoni eller besøke graven.

    En del flyktninger har måttet forlate døde familiemedlemmer og venner, uten at de fikk mulighet til å begrave dem. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom de plutselig har måttet flykte fra angrep. Noen ble drept og de andre måtte flykte for livet. De fikk ikke tid til verken å sørge, ta farvel med sine kjære eller gi dem en verdig grav. Noen blir først i stand til å gjennomleve sorgen etter at de kjenner seg trygge og har fått oppholdstillatelse i Norge – kanskje flere år etter dødsfallet.

    Flere flyktninger vet ikke om deres kjære lever eller er døde. Mange har for eksempel opplevd at noen kom om natten og hentet far eller fengslet bror, og siden aldri klart å oppspore dem. Noen familier har blitt splittet i flukten og ikke siden klart å finne ut hva som skjedde med de andre. Reaksjonene i slike situasjoner kan veksle mellom redsel, håp eller sorg.

  • Har du vært utsatt for traumer, katastrofer, brå dødsfall eller belastende livshendelser tidligere?

    De fleste flyktninger har opplevd traumatiske hendelser før de kom til Norge. Mange har også opplevd drap på kjente og kjære. Livet i tvungen eksil byr også på mange krevende utfordringer som sliter på personenes mestringskapasitet. Reaksjonene på nye kriser og/eller brå død kan da bli sterkere og mer komplekse.

  • Reaksjoner på katastrofer, drap og andres brå død?

    Etter terrorhendelsene i Norge 22.07.11 reagerte mange flyktninger sterkt. Mange ble retraumatisert og følte seg svært redde. Norge opplevdes ikke lenger som et trygt land. Terrorangrepene minnet om traumatiske hendelser de selv hadde opplevd i hjemlandet og under flukt, og for noen vekket de til live traumatiske minner. Ved kriser og dramatiske dødsfall i Norge kan en forvente seg sterkere reaksjoner og økt hjelpebehov i flyktningpopulasjonen.

  • Forskjellsbehandling i forhold til de norske?

    Selv om asylsøkere har samme rett til helsehjelp som den øvrige befolkningen, kan deres reelle tilgang på helsehjelp være varierende og mangelfull. Mange opplever at de får avslag på sin asylsøknad til tross for at de er livredde for å bli returnert til hjemlandet. Disse faktorene kan gi en opplevelse av ikke å bli tatt på alvor, at deres liv og lidelse er mindre verd enn for befolkningen forøvrig.