Du er her

Samarbeid

Samarbeid under kriser, ulykker og katastrofer krever et tverrfaglig og koordinert planverk mellom ulike aktuelle aktører. Samarbeid er viktig fordi tjenestene hver for seg kan mangle tilstrekkelige ressurser til å håndtere ulike hendelser. En rekke tjenesteytere, for eksempel politi, Forsvaret, helsetjenesten, brannvesen, sivilforsvaret, Kirken, andre tros- og livssynssamfunn og frivillige organisasjoner er på ulike måter operative og samhandler under kriser, ulykker og katastrofer.

  • Mellom kommuner

    Noen hendelser kan innbefatte overlevende, pårørende og etterlatte fra ulike kommuner. Dette vil medføre at flere kommuner må samarbeide for å ta hånd om rammede. I mindre lokalsamfunn kan selv enkelthendelser berøre mange av innbyggerne. Medlemmer av kriseteamet kan også bli berørt på en slik måte at det går utover deres faglige fungering. I slike situasjoner kan det være behov for bistand fra nabokommuner. En kommune har ikke myndighet til å rekvirere ressurser ut over egen organisasjon med mindre det finnes samarbeidsavtaler mellom kommunene. Men ved behov kan kommunen anmode om bistad. Det anbefales at kommunene oppretter samarbeidsavtaler.

  • Med spesialisthelsetjensten

    Ved behov for lengre oppfølging bør dette samordnes mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Dette bør omtales spesifikt i samarbeidstavtaler mellom kommunen og helseforetakene. Dette er omtalt i Helse- og omsorgstjenesteloven § 6.

  • Med politi og påtalemyndighet

    I drapssaker og saker der det avdekkes seksuelle overgrep mot barn er politi og påtalemyndighet en naturlig samarbeidsinstans. Avhengig av sakens karakter kan aktuelle samarbeidsparter være både det lokale politidistriktet, Kripos eller Statens barnehus. Det vil ofte være nødvendig med en tett dialog for å avklare hvilken type informasjon som kan gis til nære pårørende og bekjente, samt koordinering av offentlig informasjon.

  • Med frivillige organisasjoner

    I en krise- eller katastrofesituasjon er det aktuelt for kommunen å etablere samarbeid med frivillig personell, frivillige organisasjoner og støtteforeninger. Det bør være nedfelt i planen for psykososial oppfølging hvilken rolle frivillige skal ha, hvilke oppgaver som kan delegeres, samt hvem som har det overordnede ansvaret for de frivilliges innsats i krisehåndteringen. Det bør også fremgå hvem som har ansvar for å varsle aktuelle frivillige organisasjoner. Kommunene bør inngå intensjonsavtaler med frivillige organisasjoner og sikre gjennomføring av felles øvelser.

  • Med asylmottak

    Samarbeid med ledelsen på asylmottak i kommunen vil kunne være aktuelt ved kriser, ulykker og katastrofer i Norge eller i asylsøkernes hjemland. Et slikt samarbeid mellom kriseteam og ledelsen ved mottakene bør innledes allerede ved etableringen av asylmottaket. Det psykososiale kriseteamet bør avklare med mottaksledelsen hvordan samarbeidet best kan ivaretas og hvilke ressurser mottaket kan stille til rådighet.

  • Med media

    Ved kriser, ulykker og katastrofer i det offentlige rom har befolkningen både krav på og behov for informasjon. Media er en sentral aktør i denne informasjonsformidlingen. Det er viktig at virksomheter og etater har avklart på forhånd hvem som skal uttale seg til media. Leder for virksomheten har det overordnede ansvaret for at informasjonen som gis er korrekt. Samordning og koordinering av informasjonstiltakene er viktig, ikke minst mellom politi og kommunal ledelse. Mens redningsaksjoner pågår, bør alle henvendelser fra media kanaliseres til politi og ansvarlig redningssentral.