Du er her

Psykososial støtte og hjelp etter akuttfasen

Noen vil ha behov for mer oppfølging enn det som har vært gitt i akuttfasen. Faktorer som kan øke behov for videre og mer intensiv oppfølging er

  • høy sanseeksponering
  • høy grad av traumatiske etterreaksjoner
  • individ, familier eller grupper med psykososiale vansker før krisen
  • voksne personer som ikke er i stand til å fylle omsorgsroller, for eksempel overfor mindreårige barn, gamle og syke
  • berørte med lite sosialt nettverk
  • mennesker som tidligere har strevd med psykiske problemer eller har lidd smertefulle tap

Behovet for oppfølging over tid vil være individuelt, fra månedene etter og ut over ett år etter hendelsen.

I mange tilfeller er det ikke det kriseteamet som har hovedansvaret for oppfølging ut over den akutte fasen. Hvorvidt medlemmer av teamet er involvert i videre oppfølging vil variere fra kommune til kommune. Noen kriseteam vil ha ansvar for den videre oppfølgingen, andre kan ha en mer koordinerende rolle eller ansvar for overføring til øvrig hjelpeapparat og spesialisthelsetjenesten. Den navngitte kontaktpersonen vil ha en sentral rolle med å identifisere videre oppfølgingsbehov og sette i verk tiltak.

Følgende spørsmål kan være et hjelpemiddel for å vurdere behovet for psykososial oppfølging.

  • Opplevde den rammede fare for eget liv, ekstreme påkjenninger eller sterke sanseinntrykk?
  • Har den rammde opplevd tap av familiemedlemmer/nære venner?
  • Har den rammede så høyt angst- og spenningsnivå at det er uforenlig med normal fungering eller fordreier realitetssansen? 
  • Foreligger det risiko for selvmord?
  • Er det noen reaksjoner (påtregnende minner, sinne, engstelse, søvnproblemer, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer etc.) som er spesielt sterke, og som gjør det vanskelig å vende tilbake til normale aktiviteter?
  • Har den rammede en sterk grad av skyldfølelse eller overlevelsesskyld?
  • Klarer rammede å opprettholde dagliglivets funksjoner (skole, studier, arbeid)?
  • Er det noe rammede eller familien trenger hjelp til av praktisk art, for eksempel kontakt med barnehage, skole, helse- eller velferdstjenesten?
  • Mangler rammede et fungerende sosialt nettverk?
  • Har rammede tidligere opplevd tap, traumer eller hatt psykiske helseproblemer?
  • Hvordan har rammede eller familien mestret alvorlige livshendelser tidligere?
  • Hvordan er foreldres eller andre omsorgspersoners kapasitet til å ivareta barn?
  • Er det et midlertidig behov for å mobilisere andre voksne for å ivareta omsorgen for barna?
  • Ønsker den rammede kontakt med likemenn (støttegruppe, forening)?

I noen tilfeller kan det være nødvendig med mer systematisk kartlegging for å identifisere dem som trenger ekstra støtte eller hjelp. En mer systematisk kartlegging bør tidligst gjennomføres fire til fem uker etter hendelsen og kan godt gjentas på et senere tidspunkt. Fagpersoner med nødvendig kompetanse skal vurdere behovet for medisinsk eller psykologisk behandling. Ved behov for å kartlegge kompliserte sorgreaksjoner hos etterlatte ved brå død anbefales det at man venter med kartleggingen til det har gått seks måneder.

Psykososiale tiltak

  • Informasjon

    Mye av den informasjonen som blir gitt i en hektisk, akutt fase kan bli glemt. Det kan derfor være nødvendig å gjenta informasjon om hendelsesforløpet, mulige hjelpetilbud og vanlige traume-, krise- og sorgreaksjoner .

  • Mestring og selvhjelp

    Det er viktig å komme i gang med normale hverdagsrutiner, for eksempel arbeid, skole og sosiale aktiviteter. Det kan oppmuntres til gode matvaner, nok søvn og hvile, samt fysisk aktivitet. Et tiltak kan være å hjelpe personen til å utforske hva de tidligere har gjort for å ivareta seg selv, og oppmuntre dem til å gjøre mer av dette. Eksempler kan være å høre på musikk, lese, skrive, gå tur eller snakke med venner.

    Det er viktig at kriseteam og annet støtteapparat ikke tar over eller hjelper ”for mye” i den forstand at man bidrar til hjelpeløshet i stedet for støtte til egen mestring.

  • Normalisering av reaksjoner

    Det kan være viktig at hjelpere tar initiativ til å snakke om følelser og reaksjoner som ofte oppfattes som mer negative, ulovlige eller skambelagte. For mange er det viktig å få snakket om skyld- og skamfølelse, sinne- og hevntanker samt eksistensielle kriser. Her er normalisering og nyansering viktig å huske på.

    Oppfølging av komplisert sorg

    Kriseteam bør ha generell kompetanse om sorg- og traumereaksjoner. De bør også ha kunnskap om komplisert sorg. Gode rutiner for oppfølging og samarbeid over tid er avgjørende for å kunne fange opp de som sliter med kompliserte sorgreaksjoner. Det er viktig at de som har behov for hjelp ut over det man kan tilby på kommunalt nivå blir henvist til relevante ressurser som for eksempel spesialisthelsetjenesten.[15]

    På hjemmesidene til Senter for krisepsykologi www.krisepsyk.no finnes oppdatert faglitteratur om sorg og behandling.

  • Aktuelle behandlingsmetoder

    Etter en traumatisk hendelse kan mange ting som minner om det som skjedde skape sterke reaksjoner. En rekke traumepåminnere kan fungere som uriktige faresignal på at noe nytt, farlig vil komme til å skje. Mange traumatiserte eksponerer seg for traumepåminnere helt av seg selv som en del av sin naturlige mestringsstrategi. Ved å eksponere seg for disse traumepåminnere vil kroppen etter hvert lære at dissse traumepåminnerne ikke varsler at man er i en reell faresituasjon. I slike tilfeller blir det viktig at hjelpere ser dette og oppmuntrer til å fortsette med det.

    Noen vil imidlertid ha behov for traumespesifikk behandling fra spesialisthelsetjenesten. Da er det viktig at disse personene blir henvist til mer spesifikk traumebehandling. De best dokumenterte behandlingsmetodene for personer som trenger traumespesifikk behandling er eksponeringstrening under veiledning av fagpersoner, kognitiv atferdsterapi og EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing).

Oppfølging